En av de virkelige bautaene i norsk homokamp er gått bort. Menneskerettsaktivist Svein Skeid døde søndag på Ullevål sykehus etter komplikasjoner etter et hjerteinfarkt. Når norsk homohistorie skal skrives vil han komme høyt opp på lista av de som gikk foran og flyttet fjell, slik som et av forbildene hans, Kim Friele.
18. juni 2018 vedtok Verdens helseorganisasjon (WHO) at fetisjister og BDSM-ere rundt om i verden ikke lenger skulle defineres som syke. En av de som sto øverst på barrikadene for at nettopp dette kunne skje, var norske Svein Skeid.
Lærhomsen, BDSM-eren og sexrevolusjonæren sto fram som homo samme år (1972) som det ikke lenger var en forbrytelse å elske hvem man ville i Norge, og kjempet hele livet for at alle skulle få være akkurat sånn som de ville, barske lærbukser eller ikke.
Svein var en kar som bød på seg selv. Noen ganger så direkte, ivrig og ærlig at det kunne bli for mye for noen hver, lærhomsen på Enerhaugen hadde sterk rettferdighetssans, og han la sjelden fingrene imellom.
De som ble invitert hjem til Svein, enten det var for utøvelse av seksuell frihet eller en trivelig kopp kaffe og en prat, kom inn i en sexlekestue av de sjeldne. Røft og tøft, ned til minste detalj, Svein levde ut lærdrømmen fullt og helt, bak den lydisolerte inngangsdøra.
«Du skjønner, jeg skriker så fælt når jeg blir pint,» fortalte han åpenhjertig, og taljene i taket, dildoene på utstilling i reolen i stua og metallburet midt på gulvet passet perfekt inn i den virkeligheten som Svein Skeid både skapte og tillot seg å leve.
«Samtykkende seksualitet har ingenting i psykiatrien å gjøre. Dette er en enormt viktig anerkjennelse av det seksualitetsmangfoldet som finnes blant oss,» uttalte Ingvild Endestad, daværende leder i Foreningen FRI, da nyheten fra WHO nådde ut i verden. Hun ga Svein Skeid og «Revise F65», det såkalte Diagnoseutvalget, mye av æren for seieren.
Allerede 2. februar 2010 offentliggjorde det norske helsedirektoratet på sine nettsider at norske helsemyndigheter fjernet fem diagnoser på seksuelle preferanser, seksuelle identiteter og kjønnsuttrykk fra den norske versjonen av diagnoselisten. Dette var de samme diagnosene som SMia (SM-forening i Oslo primært for homofile, lesbiske og bifile) og Diagnoseutvalget «Revise F65», Svein Skeids hjertebarn, anbefalte at man skulle fjerne. Også dette skjedde etter hardt arbeid og påtrykk fra Svein Skeid og hans dedikerte gjeng med sexpositive stahester.
Homokampen er blitt kjempet på mange fronter, og for lærhomsene kunne det til tider være ekstra tøft. Ikke bare var de homo, de tillot seg å dyrke en kultur som for en del sarte sjeler ble for mørk og skummel.
I 1982 advarte Dagbladet mot «de sadomasochistiske lærgutta» og om en «reaksjonær vind fra Amerika, en skummel subkultur med SM, lær, uniformering og vold.» Et tiår senere hadde avisa mer på lager; «Rå homosex i Oslo» og SLM-møtene (Scandinavian Leather Men) ble nådeløst sammenlignet med «Gestapos julebord».
Svein og de andre lærhomsene fikk føle på kroppen at de såkalt liberale kanskje ikke var så liberale likevel, og det var knapt noen journalister som tok seg tid til å finne ut hva BDSM egentlig er.
Skeid var også tydelig på at det også innad i homsemiljøet kunne være de som mente at lærhomsene og BDSM-erne var plagsomme avvikere som ødela for alle homoene som ville være mest mulig «hetero» eller A4 i livsstilen.
Tøffe tak i media og manglende støtte fra deler av homomiljøet til tross, Svein Skeid var hellig overbevist om at kunnskap og informasjon var riktig vei å gå. Derfor stilte han gjerne opp når media spurte, selv om han innerst inne – ifølge ham selv – egentlig var en ganske sjenert kar.
De skal ha store sko og trange skinnbukser, jævla kul caps og heftig snert i pisken, de som skal ta over etter Svein Skeid i hans kamp for seksuell frihet og menneskerettigheter.
Måtte den store riksmasteren (som godt likte å switche de siste årene) oppleve evig pinsler og deilig fornedrelse til evig tid.
Texten var först publicerad på sidan: seksualitet24.no
Uppdaterad 2020-12-14
